Partilederne Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Jonas Gahr Støre under valgnattens partiledersamtale på Stortinget.

KOMMENTAR:

Dette blir de 5 viktigste sakene for Nord-Norge de neste fire årene

Det rødgrønne ropet fra nordnorske velgere var krystallklart. Nå må Støre, Vedum & Lysbakken vise at det var mer enn retorikk og valgflesk. Det blir ikke like lett.

Publisert Sist oppdatert
Heia! Husk å følge oss på Facebook:

Mandagens valg ga et robust flertall til «Støres drømmeregjering». Ap, Sp og SV får til sammen 89 mandater på Stortinget.

Om disse blir enige, er de ikke avhengig av parlamentarisk støtte fra MDG eller Rødt. En klok Jonas Gahr Støre vil nok lytte til begge to; alternativet kan bli å gi dem vippemakt om fire år.

Men de tre gamle rødgrønne kameratene har til syvende og sist all makt i sine hender. Det gir alle muligheter.

Og det kan trengs. For forventningene er enorme.


KANSKJE SÆRLIG FRA nord.

Ap og Sp gjorde det langt bedre i Nord-Norge enn resten av landet. Arbeiderpartiet holdt seg over 30 prosent i Finnmark.

SVs populære nestleder Torgeir Knag Fylkesnes fikk over 10 prosent i Troms. Partiet kom litt under i både Finnmark og Nordland, men beholder mandatet i sistnevnte fylke.

SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes har blitt blant landsdelens tydeligste politikere. Nå får han muligheten til å levere.

Dette etter en valgkamp hvor det ikke har manglet på løfter.

Nå skal vanlige folk prioriteres. Uvanlig mange milliarder skal brukes på samferdsel. Kanskje til og med jernbane til Tromsø.

Senterpartiet fikk også denne gang over 50 prosent i Andøy, på vage løfter om å beholde Forsvaret på Andenes. Mens milliardene allerede brukes på Evenes.

Hvordan skal alt dette gå opp?

Og hva er egentlig de viktigste sakene for Nord-Norge de neste fire årene?

Her er et forsøk på fem punkter som partiene må levere på.

Enten fordi de er viktige. Fordi velgerne forventer det. Eller begge deler.


1. Distriktspolitikk som tar demografiutfordringene på alvor

Dette er kanskje for stort for å være et eget punkt, siden det handler om «alt». Samtidig er befolkningsutviklingen også nettopp det – den ene viktigste saken.

Og som undertegnede skrev på kronikkplass i VG forrige uke: Nord-Norge trenger en politikk som bygger på fakta, ikke på myter.

Da bør den nordnorske stortingsbenken og alle som drømmer om plass i regjeringen snarest lese den store demografiutredningen fra Victor Norman & co fra perm til perm. Og ikke sette ned sitt eget utvalg, bare fordi utvalget ble ledet av en tidligere Høyre-statsråd.

Det har vi rett og slett ikke tid til.

Nord-Norge har arbeidsplasser. Det er skrikende mangel etter flere yrkesgrupper allerede. Kompetansebehovet for den nye, grønne industrien og andre høyteknologiske bransjer blir enormt.

Skal ny politikk og tiltak faktisk virke, må noe av det komme i gang ganske raskt.

Tiltakene må også være fremtidsrettede og kunnskapsbaserte – ikke basert på følelser og klisjeer.

Hva må til for at flere skal flytte nordover?

Svaret er neppe flere rådhus og fylkeskommuner.

Distriktspolitikken må også ta innover seg en slags realisme. Den ene erkjennelsen er at folkeveksten trolig kommer rundt byer, tettsteder og regionsentre. Da må disse styrkes.

Den andre erkjennelsen, som følger av det, er at alle kommuner, steder og bygder ikke vil få befolkningsvekst. Norman-utvalget etterlyste en politikk for befolkningsnedgang. Man kan gjerne være mot at det skjer.

Men når folketallet faktisk kommer til å falle noen steder, må vi ha en politikk for disse kommunene. Og ikke passiv årelating.


2. Folk treng hus: En ny boligpolitikk for Nord-Norge

På mange områder er Norge to forskjellige land. Boligmarkedet er et eksempel på det.

Mens en kan spare opp skattefri rikdom av noen år som boligeier i Oslo, blir du evig gjeldsslave av å bygge hus i store deler av distrikts-Norge. Så snart ferdigtillatelsen er på plass, faller verdien som oftest godt under byggekostnaden.

Boligtilbudet i Nord-Norge er heller ikke tilpasset ettersørselen. Tilflyttere møtes gjerne av valget mellom å kjøpe stor enebolig og leiligheter bygd for 60-åringer. Leiemarkedet er fragmentert, lukket og verken av urban eller rural kvalitet.

Det nevnte demografiutvalget både forklarer problemet – og foreslår en rekke tiltak:

Lokale og nasjonale myndigheter og etater må bidra til å skape et mer velfungerende og attraktivt boligmarked. Mens skattefritak for utleie kan stimulere til utleie av hus som i dag står tomme.


3. Den grønne industrien må sikres forutsigbarhet

Hele Nord-Norge preges i 2021 av en voldsom grønn industribølge. Stikkordene er batterier, hydrogen, ammoniakk, havvind og mineraler, for å nevne noe.

Bakgrunnen er de mange naturgitte forutsetningene, som nærhet til havet og tilgang på fornybar kraft. Så lenge overføringslinjene mellom nord og sør er svake, må vi bruke opp kraften vår selv.

Det gir fantastiske vilkår for grønn, kraftkrevende industri.

Men det betinger at disse aktørene sikres forutsigbarhet. Summen av alt Senterpartiet og SV er mot, kan skape usikkerhet rundt tilgangen på denne fornybare kraften fremover. Havvind ligger mange år fram i tid, og det er enda lengre til prisen blir konkurransedyktig for industrien.

Det betyr at Nord-Norge etter alt å dømme trenger mer kraft de neste tiårene. Og da kommer vi trolig ikke utenom gode prosjekter med landbasert vind. Som Davvi i Finnmark og Sjonfjellet utenfor Mo i Rana.

Det betyr at Arbeiderpartiet må ha en sterk og ansvarlig hånd på rattet i industripolitikken.

Ikke minst gjelder det i mineralpolitikken. Det har ikke manglet populistiske innfall fra politikere på svipptur til Repparfjorden. Men det vil være en historisk ansvarsfraskrivelse hvis Norge snur – og stopper det som vil bli blant verdens tross alt grønneste kobbergruver.


4. Et krafttak for utdanning og desentraliserte kompetanseløft

Samtidig som Nord-Norge skriker etter kompetanse, har utdanningsinstitusjoner og fagutdanninger blitt svekket. Det er et voldsomt paradoks.

Landsdelen trenger kompetente arbeidstakere innen nær sagt alle fag – blant de mest prekære er kanskje elektrikere, mekanikere, frisører, lærere og sykepleiere.

En aktiv nordnorgepolitikk krever reelle muligheter for kompetanseløft. Om det betyr at nedlagte studiesteder må gjenopprettes er ikke sikkert; etter to år på Teams er det rom for en helt annen desentralisert tankegang i all utdanning.

Det viktigste er at det helst må gå an å bli sykepleier og lærer – uansett hvor du bor i nord.


5. Nordnorgebanen – hvis den ikke går utover alt annet

Det femte og siste punktet på denne lista er kanskje det vanskeligste.

Basert på enkeltes innsats og leserbrevskriverier i valgkampen skulle man tro at dette var den viktigste saken for Nord-Norge akkurat nå. Det til tross for at det uansett vil være flere stortingsperioder og regjeringer til det første toget eventuelt ruller inn til Tromsø.

Men saken er åpenbart blitt viktig og nærmest et folkekrav. For noen handler det rent faktisk om gods, reiseliv og transport. Andre snakker mer om nasjonsbygging og er mer opptatt av at vi faktisk skal ha banen enn hva den egentlig skal brukes til.

Det skal godt gjøres å prioritere 130 milliarder kroner til et slikt prosjekt. Særlig fordi landsdelen også trenger mange nye og bedre veier.

For torsken og laksen på yttersia haster det mer enn et tog som kommer om 15-20 år.

Derfor er det bare én realistisk måte Nordnorgebanen kan bygges på.

Regjeringen må si at dette er nordområdepolitikk, et hundreårets infrastrukturprosjekt, samfunnsutvikling utover Nasjonale transportplaner.

Og at det ikke kommer i konkurranse med nye veier, rassikring og andre viktige prosjekter.

Et slikt politisk kunststykke vil nesten være umulig.

Men kanskje er det som må til etter en flere år lang valgkamp for Nordnorgebanen.

Om en drøy måned kan Jonas Gahr Støre være statsminister.


DENNE LISTEN KUNNE selvsagt vært mye lengre. All annen politikk – finans, kommunal, utdanning, helse og omsorg – påvirker selvsagt også Nord-Norge.

Det gjelder ikke minst også handelspolitikk. EØS-avtalen er kritisk for all eksportrettet næring i dette landet, ikke minst for den nordnorske sjømatnæringen.

Høstens rødgrønne valgskred i nord forplikter samtidig den nye regjeringen til å utvikle og levere en helt egen regionalpolitikk for Nord-Norge.

Påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre har historisk hatt et sterkt forhold til nordområdene.

Nå får han muligheten til å vise det også.

Ikke minst gjennom å ta med dyktige nordnorske politikere inn i regjeringen. Navn som Bjørnar Skjæran, Cecilie Myrseth, Torgeir Knag Fylkesnes og Willfred Nordlund vil være selvsagte kandidater.

Det samme vil finnmarkingene Kirsti Bergstø og Kari Elisabeth Kaski, som riktignok representerer Akershus og Oslo i dag.


OG KANSKJE VIL de rødgrønne understreke Nord-Norges betydning med en egen taburett og posisjon. Faren med slike statsrådposter er at de fort oppfattes som lettvinte og ubetydelige. Det handler nok mye om hvor de legges.

For eksempel vil en egen nordområdeminister på tvers av departementene kunne få en helt annen tyngde. Særlig hvis den knyttes direkte til Statsministerens kontor – eller et annet tungt departement.

I så fall har en slik post allerede navnet skrevet over seg:


FOR INGEN BØR bli overrasket om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gjør comeback i politikken.

Vardøværingen er fortsatt bare 61 år ung. Han har et nettverk, en kompetanse og regjeringserfaring som få rødgrønne kandidater kan matche. Nordnorsk eller ei.

Schjøtten ble observert smilende på mandagens valgvake.

Nå kan han avrunde sin politiske karriere med å virkelig være Nord-Norges mann.

Powered by Labrador CMS